Boka har undertittelen: En roman i ni historier. Og det er det det er. Ni forskjellige historier som til slutt gir en roman fordi trådene blir knyttet sammen. Eller ihvertfall i løpet av siste halvdel av boka. For første og siste gang skal jeg sitere vaskeseddelen: En mann kjøper en ny mobil og får oppringninger som er ment for en annen. En berømt skuespillers telefon blir taus, og han føler at noen har stukket av med livet hans. En forfatter drar på reise med en kvinne som er livredd for å ende opp som en figur i en av bøkene hans. En krimforfatter forsvinner på mystisk vis i Sentral-Asia. En oppdiktet gammel dame krangler med sin egen forfatter på dødsleie.
Som dere skjønner er dette en vanskelig bok å gi et referat av, derfor får vaskeseddelen duge denne gangen. Daniel Kehlmann har skrevet to andre bøker som er oversatt til norsk. Av de to likte jeg svært godt "Oppmålingen av verden". Den storkosa jeg meg med. Men denne siste her likte jeg ikke noe særlig. Det kunne være litt spennende dette med hva som var virkelig og ikke, men ikke spennende nok. Jeg holdt på å legge fra meg boka flere ganger, men så må jeg liksom lese ferdig for å finne ut om det skjer noe stort. Men det gjorde det altså ikke i denne boka.
