mandag 26. juli 2010

Imot kunsten av Tomas Espedal


I vår var jeg så heldig å høre en Espedal-forelesning. Det ble en svært interessent time og gjorde at jeg fikk lyst til å lese Espedal. Siden den siste boka hans har fått så mye positiv omtale og priser, tenkte jeg å starte med den.


Imot kunsten handler om livet til tre generasjoner Espedal. Ved å fortelle episoder fra livene får vi med oss mye av historien til familien hans. Han er også ganske selvbiografisk. Boka er delt inn i to; april og september. I april mister Thomas Espedal moren sin og i september mister datteren sin mor. Espedal og datteren flytter til Askøy og han prøver å være både mor og far for datteren. Noe som ikke går helt bra. Ellers handler boka mye om ensomhet - i alle tre genrasjoner.


Men det er helst språket som en sitter igjen med etter å ha lest boka. I foredraget sitt i vår snakket Espedal om hvordan han skrev, og skrev om igjen og om igjen. Det kan en skjønne, for språket er utrolig vakkert, en kan liksom smake på det. Ord og vendinger må leses om igjen og om igjen. Han sier mye i sine vakre setninger, men teksten sier også veldig mye mellom linjene. Jeg kan ikke huske å ha vært borti noe lignende, det må kanskje være Jon Fosse - men det blir liksom ikke det samme det heller. I foredraget sitt snakket Espedal om at han ønsket å sprenge grensene mellom genrene og det gjør han. Det er liksom ikke en roman i vanlig forstand.


Det er vel ikke tilfeldig at Espedal har mange sitater inne på bokelskere.no. Så dette er ei bok som er lett å anbefale videre og jeg vil garantert lese flere Espedal-bøker.

fredag 23. juli 2010

Shantaram av Gregory David Roberts


Så over til sommerens murstein, Shantaram. Det er to år siden boka kom ut på norsk, men siden boken er på nesten tusen sider, måtte jeg vente helt til denne sommeren før jeg fikk ro nok til å lese ei så tjukk bok.


Boka handler om Shantaram, eller Lin som de fleste kalte ham. Han er australier, blir dømt for flere bankran, men rømmer fra fengselet og havner tilfeldigvis i Mombai, gamle Bombay. Der finner han seg sakte, men sikkert til rette. Etter å ha blitt robba for alt, havner han i slummen. Der får han seg et lite krypinn og blir etterhvert en velansett slumbeboer. Særlig etter en brann, der han tar i bruk det lille han vet om førstehjelp. Det lille krypinnet hans blir et lite førstehjelpsenter og mange får hjelp. Lin blir fengslet og banket opp noe voldsomt, men kommer ut etter tre måneder. Da begynner han å jobbe for mafiaen som ledes av den intelligente Khaderbhai. Det viser seg at Khaderbhai har en skjult agenda, og etterhvert havner Lin i Afghanistan.


På mange måter er dette en skikkelig røverroman. Den skal visstnok være bygd på hendelser i livet til Roberts. Jeg syns boka var skikkelig spennende, den var godt skrevet og hadde et godt driv. Det som sitter igjen er likevel ikke de voldsomme hendelsene, men forholdet mellom folk. I slummen hadde folk en utrolig omtanke for hverandre og de ville hverandre vel. I en by med så mye søppel, kloakk, rotter, mafia og fattigdom så har folk det bra med hverandre. Det syns jeg Roberts har fått godt fram.


Så derfor nøler jeg ikke med å anbefale denne boka varmt videre!

torsdag 22. juli 2010

Min kamp 4 av Karl Ove Knausgård


Jeg haler visst innpå Knausgård, i sommer fikk jeg lest nr 4. Denne boka handler om tida som lærer i Nord-Norge, men like mye om gymnastida i Kristiansand. Mens han gikk på gymnaset hørte han mye musikk og fikk etterhvert jobb som musikkanmelder, så skrive har han gjort lenge.


Fortsatt skriver Knausgård godt, så jeg henger med så lenge jeg syns det er interessent.

onsdag 21. juli 2010

Humlehonning av Torgny Lindgren


Dette er første bok i en serie på tre, Hakkepølsa og Dorés bibel er de to neste i serien. Det var omtalen av Dorés bibel som fenga, men jeg må jo lese alle tre siden de hører sammen.


Torgny Lindgren har jeg ikke lest før, så jeg gledet meg til dette møtet. Og han skuffer ikke.


En navnløs kvinne drar på foredragsturne for å snakke om helgner, hun skriver bok om den hellige Kristoffer. Da foredraget er over sitter en mann igjen i salen. Det er Hadar og det er hos han hun skal overnatte til neste dag. I løpet av natten snør det så mye at de ikke kommer ut med bilen. Kvinnen oppdager at Hadar er dødssyk av kreft og ikke nok med det - i nabohuset bor broren Olof og han er dødssyk på grunn av hjerteproblemer. Kvinnen blir igjen og steller disse to på dødens terskel. De to brødrene hater hverandre inderlig og har ikke snakket sammen på mange år. Etterhvert blir livshistoriene deres rullet opp og de to har svæt forskjellige oppfatninger av det som har skjedd.


Dette er ei bok med mange lag. Den kan godt leses som en elendighetsbeskrivelse av Nord-Sverige. Men den kan også leses i kontrast til de hellige som kvinnen skriver om. Den sier mye om hva som skjer med mennesker i motgang og som ikke vil noe annet.


Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å få med meg alt. Dette er nok ei bruk som en må bruke litt tid på og jeg tror den gir en enda mer hvis en får diskutert den med andre. Det er mye symbolikk i boka og alt er ikke lett å få med seg. Jeg gleder meg iallefall til å lese Hakkepølsa snart.

tirsdag 20. juli 2010

Morgen i Jenin av Susan Abdulhawa


Morgen i Jenin er en av de bøkene som har blitt anbefalt som sommerlesing i år. Og lett underholdning var det.


Vi følger fire generasjoner palestinere fra 1941 og fram til i dag. Det er i hovedsak Amal, tredje generasjon som forteller historien, i tillegg til en fortellerstemme. Samtidig følger vi også de politiske endringene som skjer i dette området fram til i dag. Dette er historie som er kjent. Det er grusomt det som har skjedd der og som fortsatt skjer.


Palestinerne blir fordrevet fra landsbyen sin Ein Hud og må bo i flyktningeleir. I løpet av kaoset som blir forsvinner yngste barnet til Hassan og Dalia. Det viser seg at han blir stjålet av en israelsk soldat og oppdratt som jøde. En av de siste tragiske hendelsene er nedslaktinga i Sabra og Shatila.


Jeg syns boka var skrevet på en slik måte at en bare måtte lese videre, det var spennende å følge disse personene. Men boka har tydelig svakheter. De historiske hendelsene er sikkert korrekt, personene som er satt inn i historien blir litt enkle. Enkelte hendelser blir for lettvint beskrevet, som f.eks. massakren i Sabra og Shatila. Men noe forfatteren gjør bra er å beskrive forholdene mellom de forskjellige folkene og hva tap av alle de nærmeste gjør med en. Det gjør boka lesverdig. Men å lese boka for å få greie på den palestinske historien er ikke bra. Til det blir den for enkel.


Som sagt, god sommerunderholdning, fort lest og fort ferdig med den.

mandag 19. juli 2010

Fiolinane av Jan Roar Leikvoll


Dette er ei bok som har fått en god del oppmerksomhet, men det har stått lite om hva den handler om. Etter omtalen fra forlaget fikk jeg veldig lyst til å lese den. Men jeg forstår nå hvorfor de skriver så lite om hva den handler om. Boka er jo rett og slett grusom. Jeg klarer ikke se noe positivt i den i hele tatt, kanskje bortsett fra en lett og god nynorsk. Den skal liksom handle om det gode forholdet til farfaren, men det syns jeg var fint lite. Skal man skrive om verdens- og familiens undergang trenger en vel ikke gjøre det på denne måten.


Boka har blitt sammenlignet med Veien av Cormac McCarthy. Når det gjelder tema, kan det, med litt godvilje skjønnes. Men ellers klarer jeg ikke se noe felles. Veien syns jeg var helt fantastisk. Alt det onde er der skildres på en helt annen måte enn i Fiolinane.
Jeg kommer ganske snart tilbake med andre bøker som er lest i sommer.

søndag 4. juli 2010

Gifttreet av Barbara Kingsolver


Å, jeg er så glad for at noen gjorde meg oppmerksom på denne boka. Jeg hadde ikke hørt om den, og ingen andre som jeg kjenner - og som leser mange bøker, hadde hørt om den. Bortsett fra Elin da, takk igjen for et godt tips!


Boka handler om familien Price fra Alabama i USA som drar som misjonærer til Kongo. Det vil si det er faren som er prest, mens resten kona og de fire døtrene blir med. De var nok ikke særlig godt forberedt på hva som kom til å møte dem. Den eldste av døtrene, Rachel sier ganske tidlig i boka: vekk meg når dette marerittet er over.


Boka er på en måte delt i to deler, men begge med samme oppbygginga. De fem kvinnene har hver sine kapitler, moren bare noen få. Slik sett får vi høre om hverdagen gjennom de fire barnas stemmer. Første del handler om tida i Kongo, som familie. Del to handler om etter katastrofen. Jeg syns de to delene var veldig forskjellige. Første del har et utrolig vakkert språk, nesten poetisk. Og mye symbolikk, bl.a. tittelen. I del to blir alt mye mer realistisk, språket også. Det er utrolig hvor forskjellige liv de fikk etter katastrofen. De vokser opp i samme hjem, med de samme foreldrene - men velger helt forskjellige retninger på livene sine. Det var det svært interessent å lese om.