Gjennom natten av Stig Sæterbakken

Seint, seint i går kveld ble jeg ferdig med Stig Sæterbakkens siste bok. Og for en bok..... Hvorfor i all verden har jeg ikke lest Sæterbakken før og hvorfor måtte denne bli den siste boka hans?

Sæterbakken har stått på lista mi over forfattere som bør leses lenge, men så er det så mange andre bøker - ikke sant?

Jeg er veldig glad for at jeg leste denne. Det var en stor leseopplevelse. Mange har kommentert at den er så mørk og trist, men for all del, ikke la dere skremme av det. Språket i denne boka fortjener mange lesere.

Fortellerstemmen i boka er tannlegen Karl Meyer. I begynnelsen av boka har de akkurat fulgt sønnen til graven og sorgen er bunnløs. Så etterhvert får vi høre om tida før begravelsen og den lykkelige familien. Vellykket tannlege, vakker kone og to barn. Men så går Meyer alene på fest og forelsker seg inderlig. Han flytter ut, men kommer etter ei stund tilbake til familien sin. Noe er imidlertid ødelagt. Sønnen snakker ikke til faren sin, bare gjennom moren. Slik vi forstår det er det han som har tatt sviket til faren tyngst. Så tar altså sønnen livet sitt. Etter en stund drar Meyer til Slovakia til et skrekkens hus. Der har han hørt at enten blir man gal, eller så kommer man ut som et nytt og bedre menneske. Meyers reise nedover i Europa er en urovekkende reise, og vi aner at dette ikke går bra.

Sæterbakken har et utrolig godt språk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ordene og setningene virker velvalgte, det er som han har grunnet lenge på hver setning. Det var en fryd å lese, så nå skal jeg ta for meg de andre bøkene til Sæterbakken. Det er helt sikkert.

Slutten på boka var litt rar. For å skjønne den må man kanskje lese boka en gang til. Det fortjener boka, kan sikkert med fordel leses både to og tre ganger.