Å, dette var en fantastisk bok - bare for å si det med en gang. Når vi nå nærmer oss året 2010's avslutning tror jeg denne boka vil stå veldig høyt på lista mi over gode bøker dette året. Men hvorfor får slike bøker så lite omtale, og hvorfor har så få lest den? Det syns jeg er tragisk og synd.
Bokas handling er lagt til Afghanistan. En kvinne passer mannen sin som ligger i koma. Hun passer på at han får væske tilført intravenøst og drypper øynene hans. I tre uker har han ligget slik. De holder til i et utbombet hus og alle har forlatt dem. Kvinnen prøver å få liv i mannen ved å fortelle, først bare litt om livet generelt. Deretter blir hun mer og mer frustrert over hele livet. De har vært gift i ti år, og har to døtre. Men noe kjærtegn har hun aldri fått.
Det er brutalt å være kvinne i Afghanistan og her blir det virkelig klart for oss. Boka er utrolig godt skrevet. Korte setninger og korte kapitler. Bare det mest nødvendige er tatt med. Boka er bare på ca 120 sider, men sier oss veldig mye.
Hele boka er sterk kost, men særlig slutten!
Jeg håper mange får lyst til å lese denne boka, den fortjener mange, mange lesere. Anbefales altså på det varmeste!
