En enkes fortelling av Joyce Carol Oates

Denne boka leste jeg før jul, men har ikke hatt tid til å blogge om den før nå. Jeg har lest flere av bøkene til Oates og vært veldig begeistra for dem. Denne boka var veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes.

En enkes fortelling er sjølbiografisk. Den handler om de 2- 3 månedene etter at hun mister sin mann Ray Smith. Han dør overraskende av en sykehusbakterie noen få dager før han skal skrives ut etter en kraftig luftveisinfeksjon. Oates blir ringt opp midt på natta for å nå fram før han dør, men det rekker hun ikke.

Sjokket over å miste sin ektemann gjennom 49 år er det som preger boka. De to drev et lite forlag og et tidsskrift sammen. Til tross for at ektemannen var 78 år var han i fullt arbeid.

Boka skildrer sjokket og sorgen slik den en. I alt hun gjør er hun enke. Hun er ikke lenger ektefelle eller forfatter, bare enke. Det er en situasjon hun aldri har tenkt på.

En skulle tro at dette er en trist bok, og det som skjer er jo trist. Men Oates skriver så godt, nesten med humør enkelte episoder. Hun skriver om søvnløshet, om pillemisbruk og om ikke å klare å spise alene hjemme. Innimellom krydrer hun med epostmeldinger fra venner og kjente.

Vi får også et godt innblikk i det nesten 50 år gamle ekteskapet. De var knapt fra hverandre i alle disse årene. Det er i hele tatt mye positivt om ektemannen, men han hadde nesten ikke lest noe av hennes skjønnlitterære produksjon. Det virker litt merkelig på oss, siden det er det hun er kjent for her i Norge.

Alt i alt var det en god roman å lese. Veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes, men Oates skriver utrolig godt.

Graverens datter av Joyce Carol Oates

Å, så glad jeg er for at jeg ikke gir meg selv om jeg ikke liker starten på bøker. Med denne boka fikk jeg virkelig betalt for å holde ut. Jeg likte altså ikke starten, den var så rar. Og ligner ikke på det jeg hadde lest av Oates før. Derfor har jeg brukt lang tid på denne boka. Jeg leste noen sider, så la jeg den bort noen dager osv. Men så skjedde det et eller annet og boka satt som en klo. De siste hundre sidene leste jeg på badet, ved frokostbordet, ved middagen og ved kaffen. I hele tatt overalt, for jeg var så spent på hvordan dette kunne gå.

Boka handler om en familie som kommer til Amerika fra Tyskland rett før krigen. I Tyskland er de en velfungerende og lykkelig familie. Men som jøder føler de trusselen og rømmer til Amerika. De får innreisetillatelse, men språkproblemer gjør at de får dårlige jobb- og boforhold. Faren får jobb som graver på en kikegård og der får de også et lite hus. Han forbyr familien å snakke tysk, det gjør at moren isolerer seg. Det går ikke bra med denne familien. Den eneste som klarer seg er datteren Rebecca. Det er hennes liv vi følger resten av boka.

Oates har et utrolig, hva skal jeg si presist språk. Som leser kryper vi inn under huden på Rebecca. Og vi lever med henne i hennes første voldelige ekteskap og tenker at dette må du komme deg bort fra. Og det gjør hun, heldigvis. Vi følger Rebecca helt fram til 1999. Samtidig får vi også et godt innblikk i et Amerika i endring.

Jeg syns dette var en svært god bok. Jammen har Amerika en del gode forfattere. Nå har jeg både Oates, Roth og McCarthy på lista mi over topp-ti forfattere.