Imot naturen av Thomas Espedal

I et forsøk på å lese alle seks bøkene som er nominert til P2-lytterens romanpris har jeg nå lest denne. For ei tid tilbake leste jeg"Imot kunsten", den likte jeg veldig godt.

Både tematisk og i form ligner disse to bøkene på hverandre. I "Imot naturen" fortsetter Espedal å fortelle om livet sitt. Denne gangen om ekteskapet med Agnete, som blir mor til datteren hans. Så forteller han om Janne. Janne er mye yngre enn Espedal og han opplever en stor sorg når hun forlater ham. I den forbindelse leser han bøker der menn er mye eldre enn kjærestene sine, f.eks. Marguerite Duras og er tydelig veldig opptatt av det.

Jeg opplevde "Imot kunsten" som mer eksperimentell og spennende. Der syns jeg også at innholdet ble behandlet på en ny måte. I tema ligner han på Knausgård, men behandler stoffet på en helt annen måte. Han ser seg og sine utenfra, men samtidig kjenner han på følelsene sine.

Espedal har fått mye positiv omtale for disse bøkene. Det fortjener han. Han er en spennende forfatter.

Imot kunsten av Tomas Espedal

I vår var jeg så heldig å høre en Espedal-forelesning. Det ble en svært interessent time og gjorde at jeg fikk lyst til å lese Espedal. Siden den siste boka hans har fått så mye positiv omtale og priser, tenkte jeg å starte med den.

Imot kunsten handler om livet til tre generasjoner Espedal. Ved å fortelle episoder fra livene får vi med oss mye av historien til familien hans. Han er også ganske selvbiografisk. Boka er delt inn i to; april og september. I april mister Thomas Espedal moren sin og i september mister datteren sin mor. Espedal og datteren flytter til Askøy og han prøver å være både mor og far for datteren. Noe som ikke går helt bra. Ellers handler boka mye om ensomhet - i alle tre genrasjoner.

Men det er helst språket som en sitter igjen med etter å ha lest boka. I foredraget sitt i vår snakket Espedal om hvordan han skrev, og skrev om igjen og om igjen. Det kan en skjønne, for språket er utrolig vakkert, en kan liksom smake på det. Ord og vendinger må leses om igjen og om igjen. Han sier mye i sine vakre setninger, men teksten sier også veldig mye mellom linjene. Jeg kan ikke huske å ha vært borti noe lignende, det må kanskje være Jon Fosse - men det blir liksom ikke det samme det heller. I foredraget sitt snakket Espedal om at han ønsket å sprenge grensene mellom genrene og det gjør han. Det er liksom ikke en roman i vanlig forstand.

Det er vel ikke tilfeldig at Espedal har mange sitater inne på bokelskere.no. Så dette er ei bok som er lett å anbefale videre og jeg vil garantert lese flere Espedal-bøker.