Barnepiken av Kathryn Stockett

Ja, dette var noe helt annet enn det jeg har lest om i de siste bøkene.

Handlinga er lagt til 1963/64 i Mississippi, altså sør i USA. Raseskillet var klart, rollene til de hvit og til de svarte var helt klare. Likevel er det noe i tida. Martin Luther King holder sin berømte tale, og Kennedy blir skutt.

Den hvite jenta Skeeter kommer tilbake fra college og oppdager at hushjelpen Constantine har sluttet. Det blir en stor sorg for Skeeter, for det er hushjelpen som egentlig har oppdratt Skeeter. Skeeter får seg en deltidsjobb i ei avis og skriver en spalte om tips og triks for husmødre. Men dette vet jo Skeeter ingenting om, så hun henvender seg til hushjelpen til en av sine venninner og får hjelp der. Slik begynner samarbeidet mellom den hvite Skeeter og svarte Abileen.

Vi får en veldig realistisk innføring i livene til svarte og hvite. Noe er som sagt på gang, Skeeter tar tak og skriver en bok om hvordan de svarte hushjelpene blir behandlet. Det er veldig mye tragisk, men også mye kjærlighet. Særlig mellom hushjelpene og de hvite barna.

Jeg syns det var en ny vinkling på rasekonflikten i USA, ei lett og god bok. Det var vanskelig å ikke bli berørt av denne. Jeg både lo og felte noen tårer, mens jeg hørte boka. Det er en varm og rørende fortelling. Nå skal jeg se filmen, det fikk jeg ikke gjort mens den gikk på kino.

Englenes sorg av Jón Kalmar Stefansson

Denne boka er en fortsettelse av "Himmelrike og helvete". Den ble jeg svært positivt overrraska over og gledet meg til denne.

Historien fortsettes der "Himmelrike og helvete" slapp. Gutten, den navnløse hovedpersonen har nå vært tre uker i den lille bygda han gikk til etter at Bardu døde. Dit kommer det mange slags folk, bl.a. Jens som er postmann. Jens får i oppdrag å ta en ekstrarute denne gangen. Siden han ikke liker å være ute i båt, blir Gutten med han.

Vi blir etterhvert godt kjent med Jens, og får hans historie. Vi får også historiene til de som bor på de gårdene de tar inn på turen. På denne måten får vi godt greie på hvordan folk på Island levde for over 100 år siden. Det var slitsomt og en evig kamp mot vær og vind.

En på jobben her hadde lest boka før meg og sa at denne gangen ble det litt for mye vær og vind. Og det er jeg helt enig i. Det er fortsatt gode personskildringer i boka, og den har det samme gode språket som "Himmelrike og helvete". Men det ble for mye vær. Dessuten skjer det ikke nok med hovedpersonene. De har vel en slags utvikling, men den var ikke så tydelig i denne boka.

Alstå, jeg likte boka og vil absolutt anbefale den videre. La ikke været skremme dere, det var en god leseopplevelse.

Tre sterke kvinner av Marie Ndiaye

Tre sterke kvinner har lagt handlinga si til delvis Frankrike og delvis Senegal. Utgangspunktet er likevel Senegal, alle de tre kvinnene kommer derfra.

Det er tre vidt forskjellige skjebner vi får fortalt. I den første historien har Fanta blitt med den franske mannen sin tilbake til Frankrike. Der blir livet vanskeligere for dem. Kjærligheten mellom ektefellen er borte og mannen dominerer hele forholdet og livet til familien. Han har ikke et helt realistisk syn på livet. Likevel er dette den eneste fortellingen som kanskje har et lyspunkt til slutt.

I den andre fortellingen er det en velfungerende advokat som kommer tilbake til Senegal, fra Frankrike for å hjelpe faren sin. Eller det vi, det er broren som trenger hjelp. Faren har hun hatt svært lite med å gjøre, så det er et vanskelig valg hun har tatt.

Den tredje og siste historien er bare tragisk, eller nesten bare det. Hovedpersonen her klarer likevel å holde hodet og sin egen integritet oppe. Det er imponerende med all den elendigheten hun opplever.

Alt i alt var dette tre svært sterke historier. Vi blir enda mer klar over hvor heldige vi er, som lever i dette rolige hjørnet av verden. Dette er historier som blir med oss videre, de gjør noe med oss. Den trua disse damene har på seg selv, er imponerende.

Gjennom natten av Stig Sæterbakken

Seint, seint i går kveld ble jeg ferdig med Stig Sæterbakkens siste bok. Og for en bok..... Hvorfor i all verden har jeg ikke lest Sæterbakken før og hvorfor måtte denne bli den siste boka hans?

Sæterbakken har stått på lista mi over forfattere som bør leses lenge, men så er det så mange andre bøker - ikke sant?

Jeg er veldig glad for at jeg leste denne. Det var en stor leseopplevelse. Mange har kommentert at den er så mørk og trist, men for all del, ikke la dere skremme av det. Språket i denne boka fortjener mange lesere.

Fortellerstemmen i boka er tannlegen Karl Meyer. I begynnelsen av boka har de akkurat fulgt sønnen til graven og sorgen er bunnløs. Så etterhvert får vi høre om tida før begravelsen og den lykkelige familien. Vellykket tannlege, vakker kone og to barn. Men så går Meyer alene på fest og forelsker seg inderlig. Han flytter ut, men kommer etter ei stund tilbake til familien sin. Noe er imidlertid ødelagt. Sønnen snakker ikke til faren sin, bare gjennom moren. Slik vi forstår det er det han som har tatt sviket til faren tyngst. Så tar altså sønnen livet sitt. Etter en stund drar Meyer til Slovakia til et skrekkens hus. Der har han hørt at enten blir man gal, eller så kommer man ut som et nytt og bedre menneske. Meyers reise nedover i Europa er en urovekkende reise, og vi aner at dette ikke går bra.

Sæterbakken har et utrolig godt språk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ordene og setningene virker velvalgte, det er som han har grunnet lenge på hver setning. Det var en fryd å lese, så nå skal jeg ta for meg de andre bøkene til Sæterbakken. Det er helt sikkert.

Slutten på boka var litt rar. For å skjønne den må man kanskje lese boka en gang til. Det fortjener boka, kan sikkert med fordel leses både to og tre ganger.

Marit Eikemo var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris for 2011. Men hun ble ikke blant de tre beste og det er jeg faktisk enig i. Denne boka kunne aldri vinne en slik pris.

Boka handler om den arbeidsledige Elisabeth Brenner. Gjennom nav får hun en jobb i Einvik. Der skal hun samle inn dialektprøver som skal brukes i et prosjekt på universitetet i Bergen. Elisabeth er utdanna journalist, men har gått på en smell. Dette skal være hennes forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet.Elisabeth kommer fort i kontakt med folk. Men det er som hun ikke skjønner hvordan hun skal være sammen med folk, der er hun totalt hjelpesløs. Etterhvert ødelegger hun alle forsøk på å komme nærmere inn på folk. Alle de hun intervjuer forteller merkelige ting, som hun ikke har lyst til å sende fra seg. Vi hører heller ingenting om familie og venner, heller ikke til jul.

Dette syns jeg var ei veldig fragmentert bok. Enkelte ganger syns jeg hun skrev veldig godt. Da tenkte jeg nå skjer det noe her, men så gjorde det ikke det likvel. Elisabeth er bare tragisk, og samfunnet i Einvik var tragisk. Det bor en veldig kjent forfatter i Einvik, skjebnen hans var også tragisk.

Nei, denne boka fenga ikke meg.

Imot naturen av Thomas Espedal

I et forsøk på å lese alle seks bøkene som er nominert til P2-lytterens romanpris har jeg nå lest denne. For ei tid tilbake leste jeg"Imot kunsten", den likte jeg veldig godt.

Både tematisk og i form ligner disse to bøkene på hverandre. I "Imot naturen" fortsetter Espedal å fortelle om livet sitt. Denne gangen om ekteskapet med Agnete, som blir mor til datteren hans. Så forteller han om Janne. Janne er mye yngre enn Espedal og han opplever en stor sorg når hun forlater ham. I den forbindelse leser han bøker der menn er mye eldre enn kjærestene sine, f.eks. Marguerite Duras og er tydelig veldig opptatt av det.

Jeg opplevde "Imot kunsten" som mer eksperimentell og spennende. Der syns jeg også at innholdet ble behandlet på en ny måte. I tema ligner han på Knausgård, men behandler stoffet på en helt annen måte. Han ser seg og sine utenfra, men samtidig kjenner han på følelsene sine.

Espedal har fått mye positiv omtale for disse bøkene. Det fortjener han. Han er en spennende forfatter.

Stille natt av Ragnar Hovland

Hovland er en forfatter jeg har sansen for. Jeg liker det han sier og liker vestlandshumoren hans. Nå er det svært lenge siden jeg har lest ei bok av Hovland, kommer ikke på hvem det var. "Stille natt" har fått så mye positiv omtale at nå måtte det bare bli.

Boka handler om en forfatter som har skrivesperre. Forfatteren er fra Vestlandet, fra Vik i Sogn, men bor nå i Oslo. Det gjør også de to brødrene hans. Det går ikke så bra med de tre brødrene. Den mellomste har fått psykiske problemer, som vi ikke vet årsaken til og den yngste har fått en dom og mistet advokatlisensen sin. Hovedpersonen drar til Vestlandet et par ganger i løpet av boka, den yngste er på motorsykkeltur for å prøve å finne seg selv. Det er altså mye reising i boka. Det er også mange damehistorier og en del sex. Det som er tydeligst er imidlertid ironien og humoren til Hovland. Han kommenterer forholdene til folk tørt og fyndig, noe jeg forbinder med Hovland.

Det finnes drøssevis av blogger som lovpriser boka hans, det gjør også Knut Hoem i NRK. Jeg er veldig ofte enig med Knut Hoem, men altså ikke denne gangen. Jeg klarte ikke å like boka. Av en eller annen grunn ble jeg grundig lei denne traurige typen. Jeg syns Hovland bruker for mange ord, han skriver og sier for mye