Graverens datter av Joyce Carol Oates

Å, så glad jeg er for at jeg ikke gir meg selv om jeg ikke liker starten på bøker. Med denne boka fikk jeg virkelig betalt for å holde ut. Jeg likte altså ikke starten, den var så rar. Og ligner ikke på det jeg hadde lest av Oates før. Derfor har jeg brukt lang tid på denne boka. Jeg leste noen sider, så la jeg den bort noen dager osv. Men så skjedde det et eller annet og boka satt som en klo. De siste hundre sidene leste jeg på badet, ved frokostbordet, ved middagen og ved kaffen. I hele tatt overalt, for jeg var så spent på hvordan dette kunne gå.

Boka handler om en familie som kommer til Amerika fra Tyskland rett før krigen. I Tyskland er de en velfungerende og lykkelig familie. Men som jøder føler de trusselen og rømmer til Amerika. De får innreisetillatelse, men språkproblemer gjør at de får dårlige jobb- og boforhold. Faren får jobb som graver på en kikegård og der får de også et lite hus. Han forbyr familien å snakke tysk, det gjør at moren isolerer seg. Det går ikke bra med denne familien. Den eneste som klarer seg er datteren Rebecca. Det er hennes liv vi følger resten av boka.

Oates har et utrolig, hva skal jeg si presist språk. Som leser kryper vi inn under huden på Rebecca. Og vi lever med henne i hennes første voldelige ekteskap og tenker at dette må du komme deg bort fra. Og det gjør hun, heldigvis. Vi følger Rebecca helt fram til 1999. Samtidig får vi også et godt innblikk i et Amerika i endring.

Jeg syns dette var en svært god bok. Jammen har Amerika en del gode forfattere. Nå har jeg både Oates, Roth og McCarthy på lista mi over topp-ti forfattere.