lørdag 3. januar 2009

Gunhild Øyehaug: Vente, blinke



Vi følger Sigrid, Kåre, Viggo, og flere personer som strever med livene sine. Men hva handler boka egentlig om?

Fortellerteknisk er boka godt laga. Boka er satt sammen av mange fortellinger og i noen av dem streifer vi innom de andre. Fortellerstemmen, allviteren ”vi” klarer å holde tråden selv om vi hopper fra person til person og fra sted til sted. Akkurat når vi har lyst til å høre mer om hovedpersonen blir vi ledet over til en annen. Spennende gjort.

Boka har undertittelen ”eit perfekt bilete av eit personleg indre”. Og i det indre skjer det mye hos disse personene. Selv om det i virkeligheten også skjer mye er det det som skjer inni dem som sitter igjen. De har alle et rikt indre liv, de tenker, blir frustrert, handler eller blir ledet videre og tenker.

Boka er også godt skrevet, en god nynorsk av en ”flink” forfatter. Men den klarer ikke fenge meg skikkelig. Selv om beskrivelsen av personene i boka er gode, blir jeg sittende å tenke: ja, også da? Boka blir liksom ikke ferdig. Selv om det sikkert er tanken bak boka. Vi lever våre liv, mye er tilfeldigheter og så tar livet en ny kurs. Den minner meg en del om ”Få meg på, for faen” av Olaug Nilssen. Den likte jeg bedre.

Men for all del, boka var absolutt verdt å lese. Det er flott med en ny norsk stemme, som jeg håper fortsetter å skrive romaner, Jeg venter spent på den neste.

1 kommentar:

Bai sa...

Denne har eg nett begynt å lese. Eg merker eg liker språket, i alle fall i den første sjettedelen. Håper resten av boka lever opp til dette.