Dette er den første boka av Miyazawa som er oversatt til norsk. Og bare for å si det med en gang; det var bra gjort - boka er et funn!
Kenji Miyazawa er fra Japan og levde et kort liv som agronom (1896-1933). Det er Solrun Hoaas som har oversatt boka og den har kommet ut på lille forlaget Communicato her i Trondheim. Miyazawa skal være svært populær i Japan og har først nå fått sitt internasjonale gjennombrudd.
Boka består av 5 noveller, derav den siste er en skikkelig lang en og har samme tittel som boka. Novellene handler om overnaturlige ting og til dels ganske surrealistisk. Det er dyr og trær som snakker, merkelig ting skjer. Jeg har i mange år likt bøkene til Murakami og nå tenker jeg at Murakami må absolutt ha lest sin Miyazawa. Det er helt umulig å sette novellene inn i et bestemt tidsrom, slik sett kunne de like gjerne vært skrevet i dag.
Hva handler novellene egentlig om? Ja, det var det. I de fleste novellene er det folk som strever med livene sine, de strekker ikke riktig til. Så får de hjelp fra helt uventet hold. Det er kampen mellom det gode og det onde. En av novellene minnet meg om fortellingene til Louis Moe. I den siste novella, som har samme tittel som boka er det lille Giovanni som strever. Moren er syk og han må jobbe i tillegg til skolearbeidet. Han har en veldig god kamerat Campanella, men i denne novellen tror Giovanni at Campanella svikter ham. Sammen drar de så på en reise med jernbanen langs Melkeveien. Der skjer det mange absurde ting. At forfatteren her er opptatt av døden er tydelig. Men hvordan det går, får dere lese om selv. Jeg håper mange finner fram til denne tynne, men svært gode boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar