mandag 19. juli 2010

Fiolinane av Jan Roar Leikvoll


Dette er ei bok som har fått en god del oppmerksomhet, men det har stått lite om hva den handler om. Etter omtalen fra forlaget fikk jeg veldig lyst til å lese den. Men jeg forstår nå hvorfor de skriver så lite om hva den handler om. Boka er jo rett og slett grusom. Jeg klarer ikke se noe positivt i den i hele tatt, kanskje bortsett fra en lett og god nynorsk. Den skal liksom handle om det gode forholdet til farfaren, men det syns jeg var fint lite. Skal man skrive om verdens- og familiens undergang trenger en vel ikke gjøre det på denne måten.


Boka har blitt sammenlignet med Veien av Cormac McCarthy. Når det gjelder tema, kan det, med litt godvilje skjønnes. Men ellers klarer jeg ikke se noe felles. Veien syns jeg var helt fantastisk. Alt det onde er der skildres på en helt annen måte enn i Fiolinane.
Jeg kommer ganske snart tilbake med andre bøker som er lest i sommer.

1 kommentar:

Anonym sa...

hva mener du når du sier grusom? jeg leser den for andre gang nå, i skolesammenheng, og ja, den er helt klart makaber, med grusomme skildringer av grusomme ting. Boka er likevel en god bok. Fordi den er vanskelig å komme gjennom pga perverse scener, betyr det ikke at den ikke er bra. Jeg anbefaler boka til alle, men minner om virkelig sterke scener.