Shantaram av Gregory David Roberts

Så over til sommerens murstein, Shantaram. Det er to år siden boka kom ut på norsk, men siden boken er på nesten tusen sider, måtte jeg vente helt til denne sommeren før jeg fikk ro nok til å lese ei så tjukk bok.

Boka handler om Shantaram, eller Lin som de fleste kalte ham. Han er australier, blir dømt for flere bankran, men rømmer fra fengselet og havner tilfeldigvis i Mombai, gamle Bombay. Der finner han seg sakte, men sikkert til rette. Etter å ha blitt robba for alt, havner han i slummen. Der får han seg et lite krypinn og blir etterhvert en velansett slumbeboer. Særlig etter en brann, der han tar i bruk det lille han vet om førstehjelp. Det lille krypinnet hans blir et lite førstehjelpsenter og mange får hjelp. Lin blir fengslet og banket opp noe voldsomt, men kommer ut etter tre måneder. Da begynner han å jobbe for mafiaen som ledes av den intelligente Khaderbhai. Det viser seg at Khaderbhai har en skjult agenda, og etterhvert havner Lin i Afghanistan.

På mange måter er dette en skikkelig røverroman. Den skal visstnok være bygd på hendelser i livet til Roberts. Jeg syns boka var skikkelig spennende, den var godt skrevet og hadde et godt driv. Det som sitter igjen er likevel ikke de voldsomme hendelsene, men forholdet mellom folk. I slummen hadde folk en utrolig omtanke for hverandre og de ville hverandre vel. I en by med så mye søppel, kloakk, rotter, mafia og fattigdom så har folk det bra med hverandre. Det syns jeg Roberts har fått godt fram.

Så derfor nøler jeg ikke med å anbefale denne boka varmt videre!