I vår var jeg så heldig å høre en Espedal-forelesning. Det ble en svært interessent time og gjorde at jeg fikk lyst til å lese Espedal. Siden den siste boka hans har fått så mye positiv omtale og priser, tenkte jeg å starte med den.
Imot kunsten handler om livet til tre generasjoner Espedal. Ved å fortelle episoder fra livene får vi med oss mye av historien til familien hans. Han er også ganske selvbiografisk. Boka er delt inn i to; april og september. I april mister Thomas Espedal moren sin og i september mister datteren sin mor. Espedal og datteren flytter til Askøy og han prøver å være både mor og far for datteren. Noe som ikke går helt bra. Ellers handler boka mye om ensomhet - i alle tre genrasjoner.
Men det er helst språket som en sitter igjen med etter å ha lest boka. I foredraget sitt i vår snakket Espedal om hvordan han skrev, og skrev om igjen og om igjen. Det kan en skjønne, for språket er utrolig vakkert, en kan liksom smake på det. Ord og vendinger må leses om igjen og om igjen. Han sier mye i sine vakre setninger, men teksten sier også veldig mye mellom linjene. Jeg kan ikke huske å ha vært borti noe lignende, det må kanskje være Jon Fosse - men det blir liksom ikke det samme det heller. I foredraget sitt snakket Espedal om at han ønsket å sprenge grensene mellom genrene og det gjør han. Det er liksom ikke en roman i vanlig forstand.
Det er vel ikke tilfeldig at Espedal har mange sitater inne på bokelskere.no. Så dette er ei bok som er lett å anbefale videre og jeg vil garantert lese flere Espedal-bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar