Landsbyens blod av Yan Lianke

Denne romanen fra Kina skal visstnok være basert på en sann historie. Og da blir jo historien desto verre.

Historien blir fortalt av en 12 år gammel gutt som er død. Han forteller om det som skjedde med landsbyen sin Ding. En dag kommer det folk og vil kjøpe blod av innbyggerne. Dette er svært fattige bønder og pengene (eller andre ting) de får for blodet sitt blir en kjærkommen ekstrainntekt. Men så går det over stokk og stein, folk gir mer og oftere blod enn det som er bra for kroppen. Useriøse og pengegriske spekulanter kommer inn i bransjen. Snart viser det seg at store deler av befolkningen er smittet av aids.

Det begynte så tragisk at jeg lurte på om om jeg orket å lese om mer elendighet i Kina. Men så hever boken seg og vi blir bedre kjent med flere enkeltskjebner. Her er det både humor og varme og en vakker kjærlighetshistorie. Samtidig følger vi utviklingen av landsbyen. Bak alt dette aner vi myndighetenes bruk/misbruk. Det er forferdelig tragisk det som skjer, men forfatteren makter å fortelle det med en historie som er svært godt fortalt.

På vegne av venner av Kristopher Schau

Dette lille essayet har jeg fått anbefalt av gode venner. Jeg har ikke sett så mye til Kristopher Schau, men litt får man jo med seg i media. Det var med undring at jeg leste boka hans om begravelser.

Kristopher Schau har tatt for seg begravelser der det står i anonnsen "på vegne av venner". Det vil si at begravelsen blir betalt av det offentlige og i mange tilfeller møter det ikke opp noen til seremonien.

Schau beskriver de froskjellige seremoniene og sine følelser, både før og etter. Han er svært oppriktig i det han skriver, og han skriver jammen bra. Jeg ble helt satt til side av at en slik mann, med mine fordommer, kan skrive en så rørende og oppriktig bok. Det syns jeg var godt gjort.

Boka fikk en del mediaomtale da den kom og det fortjener den. Han setter virkelig fingeren på samfunnet vårt, på ensomheten og på døden og mye mer. Boka er kort, bare 91 sider og fort lest. Men den sitter godt igjen.

Så folkens, dette er ei bok som bør leses.

Vakkert omslag har boka også!

Beslutningsvegring av Benjamin Kunkel

Denne boka har stått på "må lese-lista" mi siden den kom i 2008. På forsida står det: den morsomste og smarteste bli-voksen-romanen på år og dag. Så den måtte jo leses.

Boka handler om 28 år gamle Dwight Wilmerding. Han bor i et kollektiv i New York og bare sklir gjennom livet. Kjærestene kommer og går, jobbene likedan. Men det gjør liksom ingen ting. Ingenting er viktig for Dwight, kanskje bortsett fra søsteren Alice som han er veldig glad i.

Så drar han til Ecuador for å finne en gammel flamme. Ferien i Ecuador blir noe helt annet enn det Dwight forestilte seg, ikke at han forestilte seg så mye heller.

Boka er en dannelsesreise. Dwight går gjennom en forandring og kommer ut som et helt nytt menneske. Fra å være en person som ikke kan bestemme seg for noe, tar han plutselig tak i livet sitt.

Jeg syns boka skildrer godt det rotløse livet mange unge lever i dag, helt uten interesse for politikk. De røyker, drikker, har mange eskere og slenger med. Humoristisk skrevet var den også, god ironi. Men likevel fenget den ikke meg, kanskje jeg er for gammel. Egentlig liker jeg oppvekstromaner. Men altså ikke denne gang. Boka var liksom så amerikansk, og i utgangspunktet er det ikke noe galt i det. Men takke meg til amerikanske forfattere som Cormac McCarthy, Philip Roth og ikke minst Siri Hustvedt - de er liksom av et helt annet kalliber.

Jeg kunne gått hjem i blinde av Joachim Førsund

Dette er nok en debutant fra høsten 2009. Og en veldig god en.

Boka handler om Finn som jobber som advokat i Oslo. Han er på vei hjem for å ordne begravelsen til moren, som ble funnet død av broren Tore. Det viser seg at en gammel kompis er blitt begravelsesagent, Freddy. Finn syns alt dette rundt begravelsen er ubehagelig. Egentlig vil han ordne opp i alt selv. Det var tross alt han som kjente mora best.

Det er på en måte en rar bok. Språklig er den svært godt skrevet. Korte, små setninger som sier bare akkurat det mest nødvendige. Innholdet er tragisk, men skrevet med humor. Jeg syns han får veldig godt fram følelsene i Finn, samme hva han har gjort.

Et par ganger tenkte jeg at nå er det nok død og lik her, men så henter forfatteren seg mesterlig inn igjen og gjør faktisk boka spennende. Jeg hadde aldri trodd at en bok med et slikt innhold kunne skrives spennende, men det er den faktisk.

Jeg venter spent på neste bok av Joachim Førsund.

Beate har konkurranse

Beate har konkurranse på bloggen sin. Skriver man en kommentar kan man vinne en bok. Jeg prøver meg, selv om jeg ikke har vinnerlykke i hele tatt. Konkurransen går fram til 14. mai, så heng dere på her: http://beatelill.blogspot.com

Tapte døtre av Xinran

Den forrige boka jeg leste av Xinran het "Himmelgraven", den syns jeg var helt fantastisk. Så jeg var spent på denne boka.

Dette er egentlig ikke en roman. Det står riktignok i undertittelen: fortellinger om savn og kjærlighet. Og det er det er. Det er mange fortellinger om døtre som har blitt forlatt, men mest om mødre som har forlatt eller drept sine jentebarn. Ettbarnspolitikken har fått grusomme konsekvenser i Kina. Når det snakkes om barn, mener de gutter. Jenter blir ikke regnet som barn engang. Dette gjelder i enkelte områder av Kina.

Vi får også et tilbakeblikk på historien i Kina. Det å sette ut jentebarn har lang tradisjon i Kina, og det får vi en forklaring på. Xinran prøver å finne ut hvordan mødrene i hele tatt klarer å leve med sorgen etter å ha forlatt sine jentebarn og får mange forklaringer.

Det som er grusomt, er at dette skjer i dagens Kina og ikke mange hundre år tilbake.

Vi får også et glimt inn i barnhjemmenes verden og adopsjonspolitikken i Kina.

Det var en opplysende bok å lese, lettlest, men med et forferdelig innhold. En blir så glad for å leve i et heldig hjørne av verden og at alle mine barn var like velkomne, jente som gutter.

Denne boka hadde ikke det magiske i seg som jeg syns "Himmelgraven" hadde, men så er det da også en helt annen type bok. Vel verdt å lese likevel.

Stalins kyr av Sofi Oksanen

Finske Sofi Oksanen fikk Nordisk råds litteraturpris i år for romanen "Utrenskning". Dette er hennes første bok som kom ut på norsk i fjor.

Boka handler om tre generasjoner kvinner i Estland og Finland. Hovedpersonen er Anna, mor Katariina og bestemor Sofia. Sofia bor hele livet i Estland, bortsett fra en periode som deportert til Sibir. Katariina vokser opp i Estland, men gifter seg med en finne. Anna er født og oppvokst i Finland. Anna og moren hennes drar ofte til Estland, til tross for stor mangel på det meste blir Estland et godt sted for Anna å være. I Finland har ikke estlendere noe godt ord på seg, kvinnene blir sett på som horer. Derfor holdes Anna og Katariinas forhold til Estland hemmelig.

Anna utvikler etterhvert bulimi og det blir vanskelig å studere og jobbe. Sykdommen blir heldagsjobb.

Dette var en bok som det var mye å lære av. Særlig spennende syns jeg det var å lese om Estland og hvordan de har hatt det gjennom de tre generasjonene vi hører om. Finland har jo ikke vært noe rikt land, men i forhold til Estland har de hatt det bra - det er tydelig. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og dette kan en se på som det. Det var også lærerrikt å lese om bulimi, den ble til tider altoppslukende.

Mens jeg leste boka, tenkte jeg at nå er det nok bulimi. Men så var slutten så genial at det er glemt nå. Hvis noen av dere prøver å lese boka, og har lyst til å legge den bort så ikke gjør det. Når boka er ferdig lest, står den igjen som en god leseropplevelse.