Helt tilfeldig har jeg for andre gang i høst plukket fram en bok om krigen i Bosnia. I første omgang var det tittelen som gjorde at jeg tok med meg denne boka hjem. Og snakk om et fyrverkeri av en bok.
Fortelleren i boka er Aleksandar, som bor i den lille byen Visegrad i Jugoslavia. Han lever et vanlig liv som en vanlig gutt. Men han har et helt spesielt forhold til bestefaren sin Slavko. Vi kommer inn i boka da bestefar dør. Bestefar Slavko er god til å fortelle historier, det blir Aleksandar også. Han er også en evnetrollmann. Da krigen kommer til Visegrad flykter familien til Tyskland der Aleksandar vokser opp. Boka slutter med at han drar tilbake til Bosnia.
Det er sjelden jeg har lest en bok med så forskjellig språk og fortellermåte. I den første delen da vi hører mest om Aleksandar og bestefaren er boka full av språklig hurlumhei. Det er liksom ikke måte på. Seinere i Tyskland blir språket mye enklere og tilbake i Bosnia kort og konsist.
Samtidig sier dette mye om Aleksandars fantasi og om livet hans.
Jeg syns dette var en merkelig, men veldig spennende bok å lese. Kun et lite kapittel om krigen ellers er det helt andre ting forfatteren er opptatt av. Så i forhold til "Cellisten i Sarajevo" der hele boka handler om krig er dette noe helt, helt annet.
1 kommentar:
Hm...fin omtale. Takk.
Legg inn en kommentar