I et forsøk på å lese alle seks bøkene som er nominert til P2-lytterens romanpris har jeg nå lest denne. For ei tid tilbake leste jeg"Imot kunsten", den likte jeg veldig godt.
Både tematisk og i form ligner disse to bøkene på hverandre. I "Imot naturen" fortsetter Espedal å fortelle om livet sitt. Denne gangen om ekteskapet med Agnete, som blir mor til datteren hans. Så forteller han om Janne. Janne er mye yngre enn Espedal og han opplever en stor sorg når hun forlater ham. I den forbindelse leser han bøker der menn er mye eldre enn kjærestene sine, f.eks. Marguerite Duras og er tydelig veldig opptatt av det.
Jeg opplevde "Imot kunsten" som mer eksperimentell og spennende. Der syns jeg også at innholdet ble behandlet på en ny måte. I tema ligner han på Knausgård, men behandler stoffet på en helt annen måte. Han ser seg og sine utenfra, men samtidig kjenner han på følelsene sine.
Espedal har fått mye positiv omtale for disse bøkene. Det fortjener han. Han er en spennende forfatter.
2 kommentarer:
Jeg likte ikke denne like godt som imot kunsten. Jeg opplever han som litt sytete og selvhøytidelig på en måte. Og det påvirker ikke den høye litterære kvaliteten på det han skriver egentlig, men mer min opplevelse som ikke ble på langt nær så god som ved den forrige.
God helg!
Hei "Knirk". Jeg er jo helt enig, mulig at det ikke kom godt nok fram i det jeg skreiv.
Legg inn en kommentar