Øyvind Rimbereid er født i Stavanger i 1966 og hvor forfatteren er født er et poeng i nettopp denne boka.
Et dikt står det på forsida av boka. Det er et 64 siders langt dikt med to fortellerstemmer. Den ene er hesten, Jimmen sin stemme. Han snakker et gammelt, nesten arkaisk nynorsk. Den andre fortellerstemmen er mannen som eier hesten, han er navnløs og snakker stavengerdialekt.
Så vidt jeg kan skjønne foregår handlinga på begynnelsen av 70-tallet. Hestekaren og Jimmen hører alstå til i ei anna tid. Likevel gjør de en jobb ingen andre vil gjøre. De henter matavfall, som blir til grisemat og enkelte netter henter de avfallet fra utedoer som fortsatt fantes i Stavanger.
Dette er ei bok som må leses sakte. Og det med god grunn. Det er på denne måten en vil få med seg det vakre språket til Rimbereid. Noen vil kanskje syns at Jimmens nynorsk er vanskelig og nærmest utilgjengelig. Jeg syns det var vakkert og det er kun tid som skal til for at en skal nyte det.
Boka handler egentlig om mye. Den gamle og den nye tid, som var særlig tydelig i Stavanger etter at olja kom. Den sier også mye om høy og lav i samfunnet. Hestekaren som henter avfall er langt nede, til og med under grisebonden.
Jeg er ingen diktleser, men denne boka hadde jeg veldig sansen for. Den er nominert til Nordisk råds litteraturpris og til ungdommens kritikerpris. Det skal bli veldig spennende og se hvordan det går.
Så folkens, les Jimmen og nyt språket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar