Gjennom natten av Stig Sæterbakken

Seint, seint i går kveld ble jeg ferdig med Stig Sæterbakkens siste bok. Og for en bok..... Hvorfor i all verden har jeg ikke lest Sæterbakken før og hvorfor måtte denne bli den siste boka hans?

Sæterbakken har stått på lista mi over forfattere som bør leses lenge, men så er det så mange andre bøker - ikke sant?

Jeg er veldig glad for at jeg leste denne. Det var en stor leseopplevelse. Mange har kommentert at den er så mørk og trist, men for all del, ikke la dere skremme av det. Språket i denne boka fortjener mange lesere.

Fortellerstemmen i boka er tannlegen Karl Meyer. I begynnelsen av boka har de akkurat fulgt sønnen til graven og sorgen er bunnløs. Så etterhvert får vi høre om tida før begravelsen og den lykkelige familien. Vellykket tannlege, vakker kone og to barn. Men så går Meyer alene på fest og forelsker seg inderlig. Han flytter ut, men kommer etter ei stund tilbake til familien sin. Noe er imidlertid ødelagt. Sønnen snakker ikke til faren sin, bare gjennom moren. Slik vi forstår det er det han som har tatt sviket til faren tyngst. Så tar altså sønnen livet sitt. Etter en stund drar Meyer til Slovakia til et skrekkens hus. Der har han hørt at enten blir man gal, eller så kommer man ut som et nytt og bedre menneske. Meyers reise nedover i Europa er en urovekkende reise, og vi aner at dette ikke går bra.

Sæterbakken har et utrolig godt språk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ordene og setningene virker velvalgte, det er som han har grunnet lenge på hver setning. Det var en fryd å lese, så nå skal jeg ta for meg de andre bøkene til Sæterbakken. Det er helt sikkert.

Slutten på boka var litt rar. For å skjønne den må man kanskje lese boka en gang til. Det fortjener boka, kan sikkert med fordel leses både to og tre ganger.

Marit Eikemo var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris for 2011. Men hun ble ikke blant de tre beste og det er jeg faktisk enig i. Denne boka kunne aldri vinne en slik pris.

Boka handler om den arbeidsledige Elisabeth Brenner. Gjennom nav får hun en jobb i Einvik. Der skal hun samle inn dialektprøver som skal brukes i et prosjekt på universitetet i Bergen. Elisabeth er utdanna journalist, men har gått på en smell. Dette skal være hennes forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet.Elisabeth kommer fort i kontakt med folk. Men det er som hun ikke skjønner hvordan hun skal være sammen med folk, der er hun totalt hjelpesløs. Etterhvert ødelegger hun alle forsøk på å komme nærmere inn på folk. Alle de hun intervjuer forteller merkelige ting, som hun ikke har lyst til å sende fra seg. Vi hører heller ingenting om familie og venner, heller ikke til jul.

Dette syns jeg var ei veldig fragmentert bok. Enkelte ganger syns jeg hun skrev veldig godt. Da tenkte jeg nå skjer det noe her, men så gjorde det ikke det likvel. Elisabeth er bare tragisk, og samfunnet i Einvik var tragisk. Det bor en veldig kjent forfatter i Einvik, skjebnen hans var også tragisk.

Nei, denne boka fenga ikke meg.

Imot naturen av Thomas Espedal

I et forsøk på å lese alle seks bøkene som er nominert til P2-lytterens romanpris har jeg nå lest denne. For ei tid tilbake leste jeg"Imot kunsten", den likte jeg veldig godt.

Både tematisk og i form ligner disse to bøkene på hverandre. I "Imot naturen" fortsetter Espedal å fortelle om livet sitt. Denne gangen om ekteskapet med Agnete, som blir mor til datteren hans. Så forteller han om Janne. Janne er mye yngre enn Espedal og han opplever en stor sorg når hun forlater ham. I den forbindelse leser han bøker der menn er mye eldre enn kjærestene sine, f.eks. Marguerite Duras og er tydelig veldig opptatt av det.

Jeg opplevde "Imot kunsten" som mer eksperimentell og spennende. Der syns jeg også at innholdet ble behandlet på en ny måte. I tema ligner han på Knausgård, men behandler stoffet på en helt annen måte. Han ser seg og sine utenfra, men samtidig kjenner han på følelsene sine.

Espedal har fått mye positiv omtale for disse bøkene. Det fortjener han. Han er en spennende forfatter.

Stille natt av Ragnar Hovland

Hovland er en forfatter jeg har sansen for. Jeg liker det han sier og liker vestlandshumoren hans. Nå er det svært lenge siden jeg har lest ei bok av Hovland, kommer ikke på hvem det var. "Stille natt" har fått så mye positiv omtale at nå måtte det bare bli.

Boka handler om en forfatter som har skrivesperre. Forfatteren er fra Vestlandet, fra Vik i Sogn, men bor nå i Oslo. Det gjør også de to brødrene hans. Det går ikke så bra med de tre brødrene. Den mellomste har fått psykiske problemer, som vi ikke vet årsaken til og den yngste har fått en dom og mistet advokatlisensen sin. Hovedpersonen drar til Vestlandet et par ganger i løpet av boka, den yngste er på motorsykkeltur for å prøve å finne seg selv. Det er altså mye reising i boka. Det er også mange damehistorier og en del sex. Det som er tydeligst er imidlertid ironien og humoren til Hovland. Han kommenterer forholdene til folk tørt og fyndig, noe jeg forbinder med Hovland.

Det finnes drøssevis av blogger som lovpriser boka hans, det gjør også Knut Hoem i NRK. Jeg er veldig ofte enig med Knut Hoem, men altså ikke denne gangen. Jeg klarte ikke å like boka. Av en eller annen grunn ble jeg grundig lei denne traurige typen. Jeg syns Hovland bruker for mange ord, han skriver og sier for mye

Jimmen av Øyvind Rimbereid

Øyvind Rimbereid er født i Stavanger i 1966 og hvor forfatteren er født er et poeng i nettopp denne boka.

Et dikt står det på forsida av boka. Det er et 64 siders langt dikt med to fortellerstemmer. Den ene er hesten, Jimmen sin stemme. Han snakker et gammelt, nesten arkaisk nynorsk. Den andre fortellerstemmen er mannen som eier hesten, han er navnløs og snakker stavengerdialekt.

Så vidt jeg kan skjønne foregår handlinga på begynnelsen av 70-tallet. Hestekaren og Jimmen hører alstå til i ei anna tid. Likevel gjør de en jobb ingen andre vil gjøre. De henter matavfall, som blir til grisemat og enkelte netter henter de avfallet fra utedoer som fortsatt fantes i Stavanger.

Dette er ei bok som må leses sakte. Og det med god grunn. Det er på denne måten en vil få med seg det vakre språket til Rimbereid. Noen vil kanskje syns at Jimmens nynorsk er vanskelig og nærmest utilgjengelig. Jeg syns det var vakkert og det er kun tid som skal til for at en skal nyte det.

Boka handler egentlig om mye. Den gamle og den nye tid, som var særlig tydelig i Stavanger etter at olja kom. Den sier også mye om høy og lav i samfunnet. Hestekaren som henter avfall er langt nede, til og med under grisebonden.

Jeg er ingen diktleser, men denne boka hadde jeg veldig sansen for. Den er nominert til Nordisk råds litteraturpris og til ungdommens kritikerpris. Det skal bli veldig spennende og se hvordan det går.

Så folkens, les Jimmen og nyt språket.

Min kamp nr 6 av Karl Ove Knausgård

Ja, det er det altså gjort.... ferdig med nr 6. Det første jeg tenkte når jeg var ferdig med boka, var: for en vakker kjærlighetshistorie og det neste var: denne mannen må jo skrive mer!

Det tok litt tid da første boka kom før jeg leste den. De tre siste har jeg tatt med en gang de har kommet ut. Jeg syns han skriver utrolig flott og bøkene hans handler om så mye. De angår alle på en eller annen måte.

Denne gangen tror jeg ikke jeg skal gi noe handlingsreferat. Bøkene hans er jo godt kjent. Men jeg vil gjerne skrive noe som får flere til å lese dem. Nr 6 er nok den mest krevende. Særlig har den et midtparti der han diskuterer jeg-et og vi-et. Her skriver han bl.a. om Adolf Hitler og hans vei til makta. Det var veldig interessent, men jeg må inrømme at noe av det måtte jeg lese uten å bruke tid på å forstå.

Denne boka er skrevet etter at de fem første kom ut. Vi får høre mye om hans og andres reaksjoner på de bøkene. Vi får også høre mye om familien og særlig kona Linda og deres hverdag. Folk som ikke har lest Knausgård tror at han forteller om hverdagen sin som det blir utlevert i et ukeblad. Men det er altså svært fjernt fra det. Han er en forfatter som klarer å heve det dagligdagse til noe almennmenneskelig. Samtidig som han forteller sin families historie, får vi også et godt innblikk i hvordan samfunnet rundt oss fungerer. I så måte minner den meg litt om "Det tause huset" av Orhan Pamuk.

Det ble et tomrom inni meg etter at jeg var ferdig med bøkene hans. Ikke at det er vanskelig å finne andre gode bøker å lese, men jeg ville så gjerne lest mer av Knausgård.

Til dere der ute som ikke har lest Knausgård; prøv og dere vil få mange store leseopplevelser.

Det tause huset av Orhan Pamuk

Pamuk er en forfatter jeg leser med stor glede. Dette er en bok som kom ut i 1983, men først har blitt oversatt nå etter at Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur. Men det er lett å kjenne igjen fofatterstemmen til Pamuk.

"Det tause huset" handler om tre generasjoner tyrkere i en liten badeby ikke så langt fra Istanbul. Handllingen foregår mye i det falleferdige gamle huset til bestemoren Fatma, som er 90 år. Der bor hun sammen med tjeneren sin Receb, som er dverg. Denne sommeren får de besøk av de tre foreldreløse barnebarna til Fatma. Det er historikeren Faruk, kommunisten Nilgun og den yngste er Methin.

Gjennom å fortelle historia til familien får vi også historia til Tyrkia gjennom nesten er helt århundre. Det er elegant og flott gjort. Det er en dysfunksjonell familie vi får høre om og landet Tyrkia strever mellom øst og vest.

Dette er ei bok som egner seg for å gå litt grundigere inn i. Den blir helt sikker mer interessent ved andre gangs lesing og burde være ei utmerket bok for bokgrupper. Det er mange motsetningspar i boka; øst og vest, den gamle og den nye tid, bror og søster, rik og fattig og så videre. Så her er det mye å ta tak i.

Denne boka hørte jeg som lydbok. Som jeg har sagt før, så har jeg problemer med å konsentrere meg nok om boka når jeg hører. Men her gikk det stort sett bra, tror jeg.