lørdag 9. januar 2010

Ville detektiver av Roberto Bolaño


Denne boka fikk mye positiv omtale da den kom ut på norsk i høst. Endelig - er også denne oversatt til norsk, kultbok blir den også kalt. Ja, så forventingene var høye da jeg tok med denne hjem.

Boka handler om de to poetene Ulises Lima fra Mexico og Arturo Belano fra Chile. De to er kjernen i en ny litterær retning som kalles "Den viscerale realismen". De bor i Mexico City der første del av handlinga av boka er lagt. I første del er det 17 år gamle Juan Garcia Madero som fører ordet. Han har nettopp blitt tatt opp i kretsen rundt Lima og Belano og opplever et nytt liv med bohemer, fester, vakre damer, dop og sex. Første del avsluttes med en vill biljakt ut av byen med en hallik i helene og poetene Lima, Belano, Madero og horen Lupe på leiting etter den forsvunne poeten Cesárea Tinajeros. Først 400 sider sidener får vi vite hvordan dette går.

I hoveddelen følger vi fortellingen videre ved hjelp av mange forskjelllige mennesker. Det er i hovedsak livene til Lima og Bolano vi følger i ca 20 år, ved hjelp av møter alle disse menneskene har med poetene. Dette er et litterært grep jeg har sett før, men kan ikke huske at det er brukt så konsekvent i en roman.

Tredje del er Garcia tilbake som fortellerstemme og vi får svar på mange spørsmål fra tidligere i boka.

Dette er en omgangsrik roman, 639 sider. Jeg har brukt lang tid på den, lest litt - lagt den bort og lest litt. Jeg syns egentlig den var alt for lang. Kjærligheten til litteraturen og særlig til poesien er betingelsesløs og uten grenser. Det er herlig å lese om. Men det står så mye annet som jeg syns ble kjedelig. Kanskje denne boka er mer for forfatterspirer og elskere av sør-amerikansk litteratur.

1 kommentar:

jon sa...

Hei
Gøy at du har skrevet om ville detektiver av Bolaño. Selv har jeg nettopp lest boka og synes den er et mesterverk. Særlig blandingen av mange ulike personer med egne og troverdige stemmer og fortellinger funker flott! Bolaño er jo også belest innen poesi (særlig latin-amerikansk) og mange av referansene er spennende å følge. Språket i romanen preges også av et høyt nivå, synes jeg. I hvert fall i perioder. Kanskje han når så høyt innen prosa på grunn av sin kjennskap ti poesi?
Uansett, takk for bloggen din! Jon Christoffersen.